Beskrivelse
«morihit giđđii» (å våkne opp til våren) er tittelen på diktsamlingen.
Forfatteren viser hvordan vi mennesker karakteriserer hverandre, hvordan vi med hovmod tråkker på andre. Vi fornemmer hennes nærhet til naturen, hennes lengsel til barndommens sommerboplass. Hun skildrer kysten, sidaens sommerområde. Vi aner en ubalanse mellom den store og den lille, mellom den overlegne og den som blir oversett. Pengemakten bringer gruver og vindmøller inn i vår natur, en natur som i deres øyne er unyttig og død.
Samenes livsgrunnlag har smuldret opp. Drømmer kunne vist vei, men kan vi tolke de tidsnok. Tør vi å våkne opp til morgendagen? De som kjempet, er blitt trett. Hvem skal vise vei nå? Hun har erfart at liv tar slutt, og det ikke lenger er mulig å nå frem slik man hadde tenkt. Alt hun nådde var lavvoen som nå er tom. Noe har hun i behold, kunsten å klare seg mot onde krefter, å lete etter glede for en stund.
